Norge leder tidenes mest ambisiøse arktiske forskningsløft. Samtidig truer geopolitikken selve kjernen i internasjonalt samarbeid. Forskere advarer om at tiden kan være i ferd med å løpe ut.
Norge i front: Arctic Ocean 2050
Forrige uke ble Arctic Ocean 2050 offisielt lansert på Arctic Frontiers-konferansen. Det tiårige forskningsprogrammet på 100 millioner dollar er Norges største satsing noensinne – og det første som blir lansert under banneret til den femte International Polar Year (IPY-5) i 2032–33.
Prosjektet skal bruke satellitter, undervannsdroner og forskningsskip til å utforske alt fra nye skipsleder åpnet av havistap, til hvordan endringer i havstrømmene påvirker fiskebestandene.
- Varighet: 10 år
- Ramme: 100 millioner dollar
- Norges største arktiske forskningsprogram til nå
Et vindu som kan lukkes
«Dette kan være det siste IPY hvor vi har sommeris i Arktis», sier geolog Julie Brigham-Grette ved University of Massachusetts Amherst.
Forberedelsene til IPY-5 er fremrykket – bare 25 år etter forrige runde – i frykt for irreversible endringer om forskerne venter lenger.
Samarbeidet fryser i nord
Russlands fullskala invasjon av Ukraina, som nærmer seg sitt femte år, har fryst det meste av samarbeidet med russiske forskere. Det stenger internasjonale fagmiljøer ute fra enorme arktiske områder.
- Planlagte studier av massive hull i sibirsk permafrost, trolig forårsaket av metaneksplosjoner, er stanset.
- Brigham-Grette forteller at hun ventet hele karrieren på å hente sedimentprøver nær Russland. Prosjektet ble kansellert.
Permafrosten som karbonkilde
Spesielt alvorlig er tapet av tilgang til russiske overvåkingsstasjoner for karbonutslipp fra tining permafrost. Innen 2100 kan disse utslippene matche en stor industrinasjon. For å kompensere etableres nye stasjoner i Alaska og Canada.
Den femte International Polar Year er planlagt for 2032–33 og samler verden om koordinert forskning i Arktis og Antarktis. Tidligere IPY-er har vært fyrtårn for vitenskapelig samarbeid.
USA: Klimaforskning under press
Også i USA er det krevende. Den amerikanske regjeringen viser skepsis til klimaforskning, noe som gjenspeiles i USAs uttrekning fra Parisavtalen og planer om å nedlegge National Center for Atmospheric Research.
Forskere må derfor pakke inn IPY-deltakelsen i nasjonale sikkerhetsargumenter – som hvordan arktiske endringer påvirker kystradarer og satellitter.
Diplomati på is
Tidligere polår har vist hva samarbeid kan gi. Under IPY-3 (1957–58), midt i den kalde krigen, førte innsatsen til oppdagelsen av Van Allen-strålebeltene og kartlegging av Antarktis’ enorme ferskvannsreserver.
Nå utvikler Russland egne IPY-5-prosjekter, isolert fra det internasjonale samarbeidet. Ifølge IPY-ledere kan integrering først skje når krigen tar slutt.
«IPY har alltid handlet om mer enn data. Det handler om hvorvidt vi fortsatt kan jobbe sammen når det betyr mest», sier Camilla Brekke, direktør ved Norsk Polarinstitutt.
Hva står på spill?
- Tilgang til store deler av Arktis er begrenset.
- Kritiske dataserier fra russisk permafrost uteblir.
- Sikkerhetspolitikk trumfer faglige hensyn i USA.
- Fragmentering av IPY-5 truer kunnskapsgrunnlaget.
Hovedpoenget: Norge drar i gang et storslagent forskningsløft, men geopolitiske barrierer kan svekke både data og diplomati – nettopp når Arktis endres raskest. Veien videre avhenger av om verden igjen klarer å samarbeide. Inntil da prøver forskerne å tette hullene med nye stasjoner i Alaska og Canada, mens integrasjon med Russland må vente på en slutt på krigen.
Kilder: Science, International Arctic Science Committee, International Science Council, Yale E360, House of Commons Library, Arctic Institute
Kommentarer
0 kommentarer
Vi godtar kun kommentarer fra registrerte brukere. Dette gjør vi for å opprettholde en trygg og respektfull debatt, samt for å unngå spam og misbruk. Registrering er gratis og tar bare noen sekunder.
Du må være innlogget for å kommentere. Logg inn eller registrer deg for å delta i diskusjonen.